Klaffens hus

Enda en deilig ny lørdagsmorgen og igjen sitter jeg her å ser utover bygda mi i stillhet. Bare fuglekvitter og en malende katt. Jeg er ofte best på å sanse om morgenen, når hodet er klart og kroppen skal våkne. Kanskje ikke helt mindfulness, men like virkningsfullt for meg.  De siste ukene har vært hektiske på flere måter. Noen ganger skjer det ting i livet som gjør av man må stå i ting, uansett form. Ting som krever alt av deg, både energi du ikke viste du hadde, tålmodighet som tok slutt for lengst og selvsagt godt humør, som tidvis kan være vanskelig å finne i kaoset. Men, jeg er ekspert på å brette opp armene og trå til med det jeg har. Og det positive er, du kan alltid litt mer enn du trodde. Når du tenker i ditt stille sinn at nå klarer jeg ikke mer, jo - så gjør du det. En liten gnist er tent , og kroppen går på stahet og vilje. Mange spør hvordan jeg har klart det her, å stå i alt gjennom flere år, alle utfordringene med tanke på det helsemessige. Mitt svar, som ...

Nytt innlegg, og enda mer personlig. Jeg tenker det er på tide å la masken falle , stå her oppreist og sårbar men ærlig & ydmyk. Det er nå eller aldri. Jeg skylder meg selv og alle andre i samme situasjon å tørre å poste dette innlegget, for å sette fokus på utfordringene og se mulighetene. Jeg var så heldig å få innvilget ufør tidligere dette året, for det er jo det jeg er, ikke sant. Ufør er bare et ord, en slags offentlig diagnose på folk som ikke gidder å stå opp om morgenen. På folk som har en "sykt bra lege" som kunne skrive de rette tingene så du selv kan leve herrens glade dager på trygd. Dager som bærer i vei etter innfallsvinkelen, dager som bare suser av gårde. Eller? Da kan jeg fortelle deg at du tar nok skammelig feil. Og jeg anbefaler deg å lese videre for mer forståelse og inkludering av alle slags type mennesker du vil møte i fremtiden. Kanskje det til og med rammer deg en dag, som lyn fra klar himmel og du står der redd, utslitt og uforberedt....

Det er stille morgen, akkurat som ellers er jeg først oppe og nyter den stille tiden før verden - og resten av huset våkner. Fuglene kvitrer, solen skinner gjennom det tynne skylaget og jeg gleder meg over at snøen smelter i rekord fart. For nå, nå er jeg klar for vår.  Jeg er ydmyk og takker for en helt utrolig respons på sist innlegget. det ble veldig personlig men likefullt så viktig å formidle. Jeg har fått over hundre henvendelser via bloggen, på messenger og sms - det er nesten mer enn hva man kan ta inn <3 Takk til alle.  For å fortsette denne historien kan jeg fortelle at jeg torsdag skulle kvitte meg med en visdomstann, noe som var siste skritt i tannbehandlingen. Jeg var denne gangen noe mer urolig, og kjente litt på frykten for smertene i etterkant. Vi hadde en fin samtale før jeg kom i gang, og både hodet & kroppen var klar. Når jeg fikk bedøvelse - skulle tross alt trekke tanna, synes jeg det var helt uproblematisk. Jeg kjente hverken stikket eler p...

Denne gangen kommer et mer personlig innlegg, et som har ligget i magen i lang tid men som måtte bearbeides for å kunne se dagens lys. Innlegget handler om helse og tannhelse, og er vel egentlig like viktig for deg som leser som det er og var for meg.  I snart 9 år har jeg vært preget av sykdom i varierende grad. Det hele starter med en hjerneblødning, en såkalt warning leak. Jeg kom meg overraskende bra fra dette, men det som i årene skulle følge meg har satt varige spor på mer enn èn måte. Jeg har vært inn og ut av sykehus til undersøkelser & utredninger mer enn 500 ganger, dette inkluderer selvsagt alle behandlinger, men dog et relativt høyt antall. Jeg ble diagnostisert for lekkasje på en hjerteklaff i 2010,  for atrieflimmer i 2011 og dette ble forsøkt behandlet med medisiner & ablasjon i hhv 2013 og 2015 uten å lykkes. Jeg fikk med et nytt type flimmer som heter takykardi. Disse tilstandene lever jeg med og medgir at livskvaliteten er betydelig nedsatt. Jeg...