Never give up
Nytt innlegg, og enda mer personlig. Jeg tenker det er på tide å la masken falle, stå her oppreist og sårbar men ærlig & ydmyk. Det er nå eller aldri. Jeg skylder meg selv og alle andre i samme situasjon å tørre å poste dette innlegget, for å sette fokus på utfordringene og se mulighetene.
Jeg var så heldig å få innvilget ufør tidligere dette året, for det er jo det jeg er, ikke sant. Ufør er bare et ord, en slags offentlig diagnose på folk som ikke gidder å stå opp om morgenen. På folk som har en "sykt bra lege" som kunne skrive de rette tingene så du selv kan leve herrens glade dager på trygd. Dager som bærer i vei etter innfallsvinkelen, dager som bare suser av gårde. Eller?
Da kan jeg fortelle deg at du tar nok skammelig feil. Og jeg anbefaler deg å lese videre for mer forståelse og inkludering av alle slags type mennesker du vil møte i fremtiden. Kanskje det til og med rammer deg en dag, som lyn fra klar himmel og du står der redd, utslitt og uforberedt.
Å bli ufør i Norge er neppe et valg mange ville tatt. Skulle du derimot falle for fristelsen til å både tenke, føle og mene at du har en sak kan jeg fortelle deg at du har en lang vei å gå. Den er langdryg og kronglete, og du må faktisk kunne regne med en del utfordringer via medisinske utredninger og samtaler via ditt Nav-kontor før du kommer til den hellige søknadsprosessen. Herfra har du faktisk ingen påvirkningskraft, ei heller den snille legen. Nå er tiden kommet hvor Navs rådgivende lege skal se på saken, den skal tilbake til saksbehandler med kommentarer og sist men ikke minst om du kommer gjennom nåløyet, da skal søknaden sendes ut av fylket til et nytt rådgivende organ som nøye gjennomgår saken fra A - Å. De menneskene som har nådd hit er ofte slitne, har flere symptomer og er generelt engstelige for egen fremtid. Både helsemessig og økonomisk.
Kommer du gjennom her og får innvilget ufør er den første kampen over, og du kan tillate deg et minutts stillhet. Herfra er det videre til kamp nummer 2, kampen for tilværelsen. Ikke bare skal du selv erkjenne at at du ikke er frisk nok til å kunne bidra på samme måte som før, men du må lære kroppen din og hodet ditt at dette er deg akkurat nå - og det er greit. Ofte tar disse prosessene noe tid, avhengig av deg som person og selvsagt nettverket rundt deg. Kamp nr 3 banker på døra, drømmen om å bevare verdigheten i samfunnet. For uten at du hverken vil det eller forstår det er du blitt en av samfunnets lavere rang. Ingen sier det, men du føler det på kroppen. Husk å holde blikket når du møter folk, vær stolt av den du er og smil. Smil masse, le med og delta i samtalen. Er du veldig heldig kan du nemlig unngå at noen spør deg hvordan det går. for det er, ærlig talt ingen som egentlig ønsker svaret ditt. Hverken du som er ufør, eller de som spør ... for om du ikke har det bra hva skal du svare da? Folk setter ikke av tid til å høre om dine personlige utfordringer, de spurte tross alt for å være hyggelige.
Ikke er det sånn heller at når du innvilges ufør så blir du friskere, dessverre. Tro det eller ei, det kreves av samfunnet og står i regelverket at du skal være ute av varig stand til å komme tilbake til arbeidet. Arbeidsevnen må være varig nedsatt med mer enn 50 %. Så, om du møter en i blokka på dugnad er ikke det nødvendigvis fordi vedkommende er så utrolig gira på å rake fellesplen, men kanskje mest fordi hun/han ønsker å være en del av noe, noe større en uførheten. Tid til ettertanke.
Og nei, jeg ble ikke rik. Joda, vi lever i et av verdens rikeste land og heldigvis klager svært få av oss på økonomien. Og jeg, er evig takknemlig for at jeg er født og oppvokst i dette velferdssamfunnet, og forsøker å motta min trygd med hevet hode. Livet er ikke lenger på vent, men har fått en ny dimensjon. Selv styrer jeg fortsatt med kamp 3, og kjenner daglig på hvor utfordrende det er å hverken ha tilhørighet til noe fast eller å vite at noen venter på meg. Om jeg har 4 dårlige dager på rad, eller om jeg er ok en uke i strekk er det ingen som merker. Ingen spør selvsagt, for de makter ikke svaret.
På et vis blir jeg støtt av alle oppslagene om naverne. Rett & slett fordi jeg synes det er trist at mennesker rundt meg, mennesker i mitt lokalmiljø, mennesker i min krets og ellers, synes det er ok å sette folk i bås. For vi er alle opptatt av å bli sett, hørt og akseptert for den vi er, uansett hvem du er og hvilken reise du har hatt.
Ønsker deg en nydelig helg, kos deg med familie, venner , en god bok eller en tur i skog & mark. Det er ditt valg, det er tross alt ditt liv <3
😍 Godt skrevet!
SvarSlettTusen takk fineste <3 Klem på vei
SlettMå si jeg kjenner meg igjen i mye her! Lykke til!
SvarSlettTakk for kommentar. Ja på godt & vondt er vi mange i samme båt. Ønsker deg en vidunderlig dag! Klem
SlettBra skrevet det der! Og så skulle jeg ønske at alle som har bittelitt restenergi - og om de orker - kan få delta på noe i regi av en frivilligsentral uten å være redd for å miste støtte. Om man er pigg feks i fjorten dager og ønsker å gjøre noe sammen med andre, så er det jaggu sånn at noen blir trua med trekk i utbetaling! Og dette er det ingen fast rutine på så det er veldig mye synsing hos lokale kontor. Men ja - bra skrevet.
SvarSlettTakk for det Tone. Ja det er sant, og mange har nok kanskje tidvis ekstra energi og bedre form - og da vil jo å bidra være svært givende! Vi satser på bedre tider og et system som SER oss <3 klem på vei
SlettÅ som eg kjenne meg att i da du skriv. Så bra skrive kjære deg.
SvarSlettSjølv er eg i kamp/fase 1...og det er ein kamp eg gjerne ville vore foruten. Eg unne ingen å gå gjennom desse kampane. Og dei som trur at det er ein dans på roser, må tru omatt. Her er det hverken dans eller roser, heller mange runder på torner.
Eg ynskjer deg alt godt framover, og håpe at du finn noko godt og positivt å fylla de gode dagane dine med ��
Stor klem frå @christinesrede