Lørdags morgen blues

Enda en deilig ny lørdagsmorgen og igjen sitter jeg her å ser utover bygda mi i stillhet. Bare fuglekvitter og en malende katt. Jeg er ofte best på å sanse om morgenen, når hodet er klart og kroppen skal våkne. Kanskje ikke helt mindfulness, men like virkningsfullt for meg. 

De siste ukene har vært hektiske på flere måter. Noen ganger skjer det ting i livet som gjør av man må stå i ting, uansett form. Ting som krever alt av deg, både energi du ikke viste du hadde, tålmodighet som tok slutt for lengst og selvsagt godt humør, som tidvis kan være vanskelig å finne i kaoset. Men, jeg er ekspert på å brette opp armene og trå til med det jeg har. Og det positive er, du kan alltid litt mer enn du trodde. Når du tenker i ditt stille sinn at nå klarer jeg ikke mer, jo - så gjør du det. En liten gnist er tent, og kroppen går på stahet og vilje. Mange spør hvordan jeg har klart det her, å stå i alt gjennom flere år, alle utfordringene med tanke på det helsemessige. Mitt svar, som sikkert ikke er fasiten er - Jeg har ikke et valg! Jeg ser ikke på å legge meg ned å gi opp som et alternativ, og da står man på. Jeg er nok heldig som fikk utdelt både sterk psyke og en haug med pågangsmot, ikke alle er det forunt. Jeg setter pris på de gode egenskapene mine, og bruker de bevist for å gjøre min egen hverdag best mulig. 

Jeg har vært opptatt av barn og mobbing i mange år. Av at rollen som foreldre skal bæres med stolthet og ydmykhet, men aldri glemme at det er foreldre vi er, ikke barnas bestevenner. Å lære barna grensesetting, de uskrevne lover, gjensidig respekt og omsorg for andre. Man kan være et så godt forbilde man bare ønsker, barna vil uansett formes av miljøet de er i, av vennene sine, av klassemiljø osv. Men som en solid grunnmur har vi lært de det grunnleggende, og kan bare håpe at de tar frem kunnskapen når det behøves. I den siste tiden har jeg dessverre vært vitne til at ikke alle foreldre tenker at oppdragelse og sunt bondevett er så nøye, men at egen tid som voksen kanskje står høyest. Da blir jeg trist, først og fremst på vegne av barna eller ungdommen men også den voksne som ikke evner å se hva man går glipp av. Samvær med barn og ungdom er viktig for alle, her skapes tilliten, respekten og kjærligheten i familien. Sunne verdier som de skal bære med seg videre. Hva skjer når dette uteblir? Jeg vet om en konsekvens, og det skal jeg blogge mer om i et eget innlegg. Hold på hatten!

Det våres, snart er det snøfritt på uteplassen og tanken på å plante blomster ut til 17.mai ble brått vekket til live. Jeg elsker utelivet, å se at det spirer og gror, rydde opp i busker og kratt, plante litt i krukker og nyte. Er blitt veldig god på å nyte, sitter i den deilige stolen jeg vant i sommerkonkurransen i fjor - nå med saueskinn og bare tar inn verden. Elsk!

Kom deg ut i verden, hør på lydene, lukt på våren og nyt synet av din fantastiske del av de fine lille landet vårt <3