Lykkeland

Jeg er evig takknemlig over å få bo i Lykkelandet Norge. For at jeg tilfeldigvis ble født her i velstanden, med muligheter til utdanning, et liv med ytringsfrihet og likestilt sosial aksept for akkurat den jeg er. Jeg kunne avsluttet med et utropstegn av pur lykke - men dveler heller litt og tenker... er det sant? JA, jeg er ydmyk over å være en av de utvalgte som kom til i akkurat dette landet og denne verdensdelen. Som ble født i et rikt land med et tilsynelatende velfungerende samfunn som stort sett synes det meste er greit. Her kan du velge fritt hvilken utdanning du ønsker, og om du liker gutter eller jenter. Du kan tro hva du vil, du kan til & med være muslim - men vi liker aller best at du er troende kristen, for det er minst utfordrende for samfunnet. Det er greit å være homofil, vi går til & med i parade for dere - det er tross alt en gratis fest men ikke sleng rundt dere med kyss, klapp og klem de andre dagene i året. Du kan utdanne deg i et vanvittig stort spekter av yrker, men vi setter pris på at du følger strømmen og tar allmennfag eller til nød et yrkesfag så du kan bli en av sliterne en vakker dag. Her kan du være student til du har passert 30 uten at noen engang rynker på nesen. Det er sosialt akseptert å ha studielån på høyde med regjeringsbygget hvis du kan skilte med fine titler på cvèn når du er ferdig. Om du blir stående utenfor arbeidslivet fordi oljebransjen sliter, ja da synes vi oppriktig synd på deg - og lover med hånden på hjertet at vi ikke skal kalle deg en Naver. Du har tross alt 12 års skolegang og et studielån som ingen ende vil ta. Har du derimot valgt yrkesfag og ble tømrer, da kan du neppe forvente at nasjonen skal føle med deg i nedgangstider når oppdragene stuper og du sliter med å få enden til å møtes. Det var ditt valg tross alt! 

Jada, jeg har forhåpentlig irritert noen nå og det er poenget. Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg Mona er født i Norge og har det bra. Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke er en syrisk flyktning, som i beste fall kommer hit for å søke asyl og blir behandlet som dritt. Men... jeg er bekymret for den stadig voksende forskjellen på fattig & rik i Norge. For de på A-laget og oss andre. Har du noen gang tenkt på hvor forsvinnende lett du kan vippes ned fra pallen din? Hvor raskt du kan måtte omstille deg fra ditt herlige A4 liv med hytte, Volvo, dameklubb, golfing og sydenturer til .... ingenting. Fra en hverdag der du står opp hver eneste morgen av egen maskin, leverer barn, drar på jobb, møter venner, har store familiesamlinger på de riktige dagene og ferien bestilles fra år til år. Fra det tidspunktet du aldri engang har tenkt tanken på at ting kan gå dritt, at helsa ryker eller at du plutselig blir alene. Det er ingen tvil om at det hjelper å ha egenkapital, sparekonto og aksjer. Men den dagen du blir akutt syk, eller utsatt for en ulykke. Hva da? Det eneste som er sikkert er at det hjelper ingen med penger på bok når helsa svikter! Det hjelper ingen å ha et 3 etasjes funkishus på beste vestkant om du ble lam i en trafikkulykke. Det hjelper ingen ... ja du skjønner." Vi levde i velferdsrus og forstod ikke engang hvor heldige vi var."  Kunne du med hånda på hjertet klart å omstille deg til et liv med 3 ganger så lav inntekt? Kunne du omstilt deg til å la kroppen din bestemme dagen? Kunne du brukt opp alle sparepengene på behandling du mener lindrer, for så å stå på bar bakke når kassa er tom?

De aller fleste leser nok videre og tenker kanskje at " tja, det skulle vi nok klart" BRA! Jeg heier på deg, og tenker at jeg bør få være med deg videre. Pågangsmot er uvurderlig i en hverdag fylt til randen av utfordringer. På dager der du ville vært med venner på cafe, men må ligge hjemme med smerter. På dager du ønsker å delta sammenkomster og har trykket "SKAL" men må krype til korset fordi du ikke engang vet om du kan komme deg dit - langt mindre å delta. På dager du bare må holde ut... å vente, vente. På dager da regningene hoper seg opp, og du hverken kan glede deg til å få igjen på skatten, få feriepenger eller har mulighet for å spe på inntekta - for du ikke har helse til det. På dager du skal smile tilbake når de du møter spør om hvor du skal på ferie, og sannheten er at kanskje det ikke blir noe ferie - fordi du ikke har helse til det. En ting er sikkert, kronisk sykdom tar aldri ferie. Mitt liv er ikke trist, det er ikke svart hvit, men har store kontraster. Jeg måtte omstille meg, fra en dag til en annen og forsøker etter beste evne å gjøre det beste ut av hverdagen. Økonomien er stødig men trang, helsa er kjip men det finnes håp. Men mest av alt, jeg lever for menneskemøter. De gangene jeg treffer mennesker jeg liker, de gangene jeg makter å gå tur, de gangene jeg kan se en hel film med de jeg er så glad i. Alle disse tingene som betyr så uendelig mye, tross motgang og utfordringer. Jeg ble god på å se muligheter og leve hele livet. Jeg ser nå at jeg klarer å balansere livet med de jeg elsker, uten mye penger men med masse kjærlighet. Å få være sammen, å få være trygge, å dele opplevelser .. det betyr mer enn all verdens økonomi. Jeg ønsker deg akkurat det samme, og håper at du kanskje kjenner på gleden over å være MED familie og venner, klemme og le med barna dine, lukte på blomstene og smake på maten i sommer. Lev nå, det er ditt valg!