De stille sårbare

Jeg hadde lagt denne ballen død, trodde jeg. Jeg hadde tenkt at å blogge og skrive bøker, det var da. Men så er det faktisk nå. Jeg har så mye på hjertet at jeg må bare. Blogge om hverdagen til Klaffen, om betraktninger i livet og om erfaringer vi tilfører oss som bør deles. Det har faktisk skjedd så mye siden sist at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne, eller hvorfor. Så jeg starter med en generell, og lar intuisjonen styre resten. Er du med?

De aller fleste opplever livskriser en eller flere ganger ila livet. Det kan være seg tap av et familiemedlem, et samlivsbrudd, akutt & alvorlig sykdom, å miste jobben, økonomisk tap, å miste venner eller sosialt liv osv. Vi reagerer like forskjellig som vi er mennesker, og håndterer de deretter. Å havne i en livskrise kan føles som om noen drar teppet under beina dine uten at du er klar over det, du faller og resultatet er ikke bestemt. Kanskje du trenger tilsyn, eller kanskje det var et blaff. Uansett årsak til livskrisene dine, så er det viktig at du kan klare å stå i det. Å kjenne på sorg, frustrasjon og kanskje sinne i en slik situasjon er ikke helt innafor ute i den store verden, men du - det der må du legge på havet. De som ikke tåler hele deg, de trenger du ikke i livet ditt. Å den sorgen, over at vennene og familiemedlemmene du trodde ville stå der med deg - tapet av de... det skal også være lov å kjenne på. Og når du står der, og kjenner på alle disse følelsene og synes livet er kjipt og veldig urettferdig - så vit at de eneste som taper på dette er de som ikke vil at du skal forandre deg .De som ikke blir med på veien, fordi du ikke er den "samme"

I en livskrise finner man kraften i seg selv. Du skal aldri behøve å stå alene, og du skal aldri føle deg ensom. Å fortelle folk i krise at det finnes hjelp og be de søke hjelp er garantert velment, men de disse menneskene trenger er gode venner og folk som bryr seg OM. De som tar med kaffekanna og kommer, de som ringer på og legger igjen en blomster-kvast om du ikke orker å åpne. De som ikke gir deg opp, men som av oppriktig kjærlighet er der. Hjelpen kommer, men ikke alltid så raskt som vi ønsker. . Bruk naturen og finn en aktivitet som gir deg indre ro, lykkerus eller en stille stund.

Så kom Corona, som et olja lyn fra et sted ingen av oss kunne forutse. En pandemi, som få av oss forstår rekkevidden av. Den som lammet oss av frykt og uro. Den som tok de kjære nære, den som fikk oss til å endevende bolig og arbeidsplassen, som fikk antibac til å være mer ettertraktet en rødvin. Vi har stått i dette sammen, det er sånn vi skal fremstå. Som stødige, demokratiske og med overdose av nestekjærlighet, Iallefall den første uka, og om ikke annet på sosiale medier. Vi klapper fra verandaen og smiler fornøyd,mens vi klager over alt vi ble fratatt. Vi klager på mangel av hytteturer, på mangel av russetid, på mangel av treff av barnebarn og ingenting kan åpne fort nok. Vi har tross alt holdt på lenge nå! Eller ... 

Jeg tenker at de som styrer denne skuta har gjort mye bra, at vi tross alt har kommet oss rimelig greit igjennom frem til nå. At vi kan gjenåpne forsiktig, et steg av gangen. Jeg skulle så inderlig ønske at dere, folka der ute kunne sett oss utenfra. Som i et fugleperspektiv. Titte litt ned, se fra alle vinkler, fra alle synspunkt og ikke kun innover. For vi er et navlebeskuende folkeslag, punktum. Det gjør meg trist å se at enkeltmenneske ikke lenger betyr så veldig mye, ikke meg eller deg - men enkelt individer. Jeg kjenner noen av disse, og ser at de lider kanskje mer enn noen andre. Vennene er opptatt med egne Corona-utfordringer, og om de var tilstede før er de iallfall ikke det nå. Hvorfor, eller aller mest lurer jeg på når, ble det sånn? Når man skriker av lengsel innefra men lyden ikke høres. De stille sårbare, de er jeg opptatt av.... og dette innlegget, det er til dere <3 Mona